papiris

Meditasjoner om grasrotdemokratisering

Copyleft: Dette blogginnlegget frigis under vilkårene i CC-BY-SA 4.0. Redigér fritt, legg til din egen erfaring, kreditér, og del med dem som måtte ha behov. Forfatter: Jacob Dybvald Ludvigsen (@papiris@fribygda.no), 2026

Forord

Jeg er medlem av en relativt ny frivillig forening som har formål om kollektiv drift av digital infrastruktur og tjenester, under medlemmenes demokratiske kontroll. Du kan tenke på det som en båtforening, idrettslag eller liknende, men istedenfor felles forvaltning og drift av havneanlegg og idrettsanlegg; gjør vi felles forvaltning og drift av frie, alternative digitale tjenester (skylagring, chat, kildekodesamarbeid, dokumentbehandling, sosiale media) for medlemmene. Vi ønsker å komme oss bort fra tek-gigantene, og vi ønsker å gjøre det gjennom samarbeid.

For å oppnå bærekraftig, tillitsbyggende og myndiggjørende felles drift av tjenester som behandler medlemmenes sensitive opplysninger, finner vi det nødvendig å organisere oss. Vi kommer til å ta mange beslutninger sammen i lang tid fremover. Ett av aspektene som i stor grad vil påvirke fellesskapet vårt, er hvorvidt strukturene og mekanismene vi etablerer nå, vil virke sentraliserende eller desentraliserende over tid.

Den kollektive organisasjonsbyggingen vi gjør nå, har motivert meg til å reflektere over min tidligere organisasjonserfaring og dele noen observasjoner. Jeg forsker ikke på demokrati, selvbestemmelse og medbestemmelse, men er over gjennomsnittlig interessert i feltet. Den følgende teksten bygger på min personlige erfaring fra ti år som aktiv i fagbevegelsen, arbeiderbevegelsen, miljøbevegelsen og den politiske venstresida for øvrig; som del av diverse organisasjoner og i diverse roller på lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Alle organisasjonene har en blanding av mekanismer og strukturer med sentraliserende / maktkonsentrerende eller desentraliserende / maktspredende effekt. Denne teksten ser mest på ulempene ved sentralisering.

Min visjon er at foreningen jeg er medlem i danner en føderasjon / paraplyorganisasjon sammen med regionale og lokale likesinnede foreninger, hvor føderasjonens medlemsorganisasjoner har selvstyre og internt medlemsdemokrati, og samarbeider på områder som gir mening. Denne teksten bør leses med det perspektivet. Teksten er ikke ment som en kritikk av hvordan vi gjør foreningen sammen i dag, fordi jeg synes vi er på god vei, men teksten er ment som en oppfordring til å arbeide for desentralisering.

Mer glede i fellesskapet

Å være del av en sentralisert byråkratitung organisasjon er kjipt for alle, både de på toppen, i midten og på grasrota, inkludert om organisasjonen kan kalles demokratisk.

Det at ting må innom en sentral flaskehals for å kunne gjøres, hemmer engasjement hos enhver, og fratar folk bidragsvilje. Det at beslutninger som i stor grad påvirker deg tas av folk du ikke kjenner, på en plass langt unna deg, i en prosess du ikke realistisk kan forvente å kunne påvirke i særlig grad; er noe absolutt herk.

Når grasrota “beordres” til aktiviteter av sentrale organer, uten at det er bred støtte for aktiviteten blant ordinære medlemmer (forankring hos grasrota), opplever grasrota det som lite meningsfylt å delta. Ofte kan det fostre mistro mot sentrale organer, særlig hvis aktiviteten tildeles store ressurser. Folk med sentralmakt blir frustrerte fordi de må “bære lasset”, på grunn av manglende engasjement hos medlemmene på grasrota.

Det er ikke nok å ha “checks and balances” i systemet og beslutningsprosessene. Stor grad av sentralisering er i seg selv umyndiggjørende, avmaktsskapende, desillusjonerende og engasjementshemmende for deltakerne i systemet. Sentralisering skader organisasjonens gjennomføringsevne, fordi folk lar være å bidra, eller hindres i å bidra.

Bredere deltakelse i fellesskapet

I sentraliserende fellesskap ender medlemmer med evne og vilje til å bidra som passive, umyndige klienter av organisasjonen fordi sentrale organer legger begrensninger på antall og type verv / roller i organisasjonen, og de få rollene som eksisterer er allerede fylt av folk. Folk foreslås / utpekes til rollene av sentrale organer, som skaper et selv-selekterende system hvor man må ha tillit av sentrale organer for å kunne påta seg en rolle i organisasjonen. Folk i sentrale organer har begrensa med tid til å bli kjent med nye folk, og ordinære medlemmer som ikke er sentralt plasserte geografisk / sosialt har svært begrensa muligheter til å møte sentrale folk.

Når medlemmer ikke har lav-terskel muligheter til å utøve selvbestemmelse i små / lokale roller, blir det vanskeligere å organisere folk til å delta. Når det ikke er lav-terskel roller på lokalt nivå som likner de mer høy-terskel rollene sentralt, blir rekrutteringen til alle roller skadelidende; fordi medlemmer ikke får mulighet til å lære rollen, praktisere rollen og vise sin troverdighet og engasjement i rollen under lav-terskel omstendigheter. Sentrale organer foreslår derfor stort sett de samme folka til roller år etter år, fordi uvissheten og kostnaden av å bytte dem ut blir uforholdsmessig høy.

Mindre byråkrati

I sentraliserende fellesskap tviholder folk på de få rollene som eksisterer, fordi å gi opp rollen vil være ensbetydende med å gå tilbake til å være et umyndig ordinært medlem. Dette gjør at folk står i vervene / rollene sine mye lengre enn de bør, med det leie resultat at de brenner ut / møter veggen, eller reduserer sin innsats i vervet for å unngå å brenne ut. Dette er ikke sunt for folka eller organisasjonen.

Folk som innehar roller tett på sentralmakta har insentiv og langt større anledning til å påvirke sentralmakta og medlemmene for å ivareta sin posisjon og omgjøre rollen fra valgt til ikke-valgt og dermed permanent, enn ordinære medlemmer har anledning til å motsi dem. En tanke du ofte får som ordinært medlem i sentraliserende fellesskap er: “Når sentralstyret sier de trenger disse folka som arbeider med dem hver dag, og disse fullmaktene de ber om, har ikke jeg som ordinært medlem kunnskapsgrunnlag for å kunne motsi dem”.

Dette er den vonde spiralen av sentralisering og byråkratisering, som rammer enhver organisasjon som ikke bevisst arbeider for å desentralisere makta. Sentraliserte organisasjoner er gode til å opprettholde sin eksistens over tid, men er dårlige til det meste annet.

Bedre systemer / tjenester

I en sentralisert organisasjon med én gruppe systemansvarlige kan vi kanskje ha et par titalls øyne på programvarekildekoden, hvorav vi får engasjert en håndfull folk til å gjøre endringer. I en desentralisert bevegelse av mange organisasjoner, som samarbeider om felles programvarekildekode, får vi hundrevis om ikke tusenvis av øyne på kildekoden, og kanskje to-tre i hver lokale organisasjon engasjerer seg og foreslår forbedringer i den felles kildekoden. Fri programvare og lokalorganisasjonenes deltakelse i felles utvikling og vedlikehold av 'stacken' er essensielt i den desentraliserte modellen. Enkelte lokalorganisasjoner vil gjøre ting på en annen måte eller utvikle og teste alternativer, og ved å åpne dette mulighetsrommet for regionale / lokale organisasjoner, kan alle de samarbeidende organisasjonene lære av enkeltorganisasjoners ‘beste praksis’. Stacken bør helst være copyleft for å sikre medlemmenes rettigheter i alle lokalorganisasjonene og unngå privatisering / innestengning / inngjerding av allmenningen vår.

En av de større verdiene / fordelene en forening for kollektiv drift av frie digitale tjenester kan tilby medlemmene (etter min mening), er å være ett alternativ blant flere liknende fellesskap, hvorpå personen kan bytte medlemskap fra ett fellesskap til et annet og migrere sin data dit. Samarbeid mellom fellesskapene tilrettelegger for standardisering av mekanismer for overføring av medlemskap og data.

Helt autonome grupper?

De organisasjonene og gruppene jeg har vært del av som har operert etter prinsipp om lokal autonomi uten en større organisasjon i ryggen, har vært effektive i sine kamper, og har engasjert deltakere bredt som i tur villig har bidratt med sine evner og tilegnet seg ny kompetanse. Organisasjonene har vært lettbeinte nok til å gripe muligheter og gjøre det som trengs, og i sin helhet reflektert deltakernes vilje. Dette er myndiggjørende, fellesskapsbyggende, frigjørende og en sann glede å være del av. Disse autonome gruppene har derimot slitt med å opprettholde sin eksistens i tiden mellom kamper. En organisasjon tuftet på og drevet fram av engasjement, krever ting å engasjere seg om, og å dyrke engasjementet og fellesskapet, for å kunne eksistere.

Bedre organisering av medlemmer, raskere vekst

Det jeg hovedsaklig ønsker å bidra med i fellesskapet er organisering av nye medlemmer. Det er vanskelig å organisere folk til å bli med på noe abstrakt som driftes av ukjente folk, hvor det ikke er et lokalt fellesskap de kan forholde seg til, få hjelp av og henvende seg til for å få gjort eventuelle endringer. Det er langt lettere å organisere folk til noe som har lokal forankring, hvor de kan delta aktivt og fysisk i fellesskapets aktiviteter og beslutningsprosesser, hvor de kjenner og fysisk møter personene med tillitsverv, og eventuelt kan holde dem sosialt ansvarlige.

En stor del av tregheten i å bytte fra tek-gigantenes lukkede tjenester, er at de sosiale og interessebaserte fellesskapene folk er del av har sine gruppediskusjoner og arrangementer på f.eks. Facebook. For å få disse fellesskapene til å bytte fra tek-gigantenes tjenester til frie kollektivt drifta tjenester, må det være internt engasjement og vilje i gruppa for det. Dersom det kommer noen ukjente utenfra og skal prøve å få endret fellesskapet, inntar fellesskapet ofte en defensiv stilling og avviser ønsket om endring. Den beste måten å organisere bred endring i samfunnet, er gjennom grasrotkampanje. Nabolag for nabolag, fellesskap for fellesskap. Lokale folk som lytter enkeltvis til folka som anses som ledere i hvert fellesskap, og gjennom strukturert organiseringssamtale overbeviser dem om at endringen er nødvendig og god for fellesskapet, og realistisk å gjennomføre. Det er sånn arbeidere på arbeidsplasser med titusenvis av ansatte fordelt på ulike avdelinger klarer å oppnå at over 90% av arbeiderne stemmer for å gå til streik.

Mer motstandsdyktighet

Med mange lokale selvstyrende fellesskap, med lokal uavhengig infrastruktur som like fullt kommuniserer / føderer med andre fellesskap; blir den totale motstandsdyktigheten mot kriser (krig, naturkatastrofer, AWS går ned, o.l.) og sabotasje (autoritær politikk, kupp, hacking, innbrudd) mye større. Når det ved sentralisering kun trengs at én kabel kuttes, ett demokratisk fellesskap kuppes, eller politisk press tvinger ett demokratisk fellesskap i kne, for at alle mister tjenestene sine; er vi langt mer sårbare. I denne tankegangen følger jeg lores.tech (local resilience technology) tett. Video her.

Samarbeide med hvem?

Flere folk rundt omkring i landet og ellers drifter frie alternative tjenester for folk allerede. Ett eksempel på digitalt fellesskap bygget rundt det lokale fellesskapet, er fjerland.no.

Et annet eksempel står jeg for selv, da jeg har satt opp en test-instans av Bonfire på social.ngnr.no, med mål om å organisere det som et regionalt kooperativ for digitale tjenester (sosiale media, chat, skylagring, videodeling, o.l.) i nord-Salten / Salten-regionen i Nordland. Jeg skal ikke uttale meg på vegne av fellesskapet i Fjerland, men jeg selv er ihvertfall veldig gira på å samarbeide med andre fellesskap om oppsett og drift av diverse tjenester.

Forslag til struktur

Som en struktur som forsøker å svare på alle disse utfordringene, og ivaretar fordelene ved de ulike modellene foreslår jeg følgende: Vi har én eller flere landsdekkende foreninger som alle kan være medlem av. Når det blir mange nok medlemmer (mellom 60 og 300) i et geografisk område (fylke / region / kommune / bydel), dannes det en lokal forening med lokal autonomi, som lokale folk kan velge å migrere sitt medlemskap og data til.

Alle foreningene er selvstendige medlemmer av en nasjonal / skandinavisk / internasjonal føderasjon av solidariske foreninger, hvor foreningene utveksler kunnskap om og samarbeider om programvare, konfigurasjon, moderasjon, drift, infrastruktur, organisering, politikk og liknende.

Når en forening ikke klarer å opprettholde drift av tjenestene for sine medlemmer, kan villige systemansvarlige i samarbeidende foreninger midlertidig overta drifta og trene opp nye lokale driftsfolk. Med medlemmenes gjensidige aksept kan eventuelt den inaktive foreningens medlemmer og tjenester migreres over til en samarbeidende forening.

Denne strukturen er delvis inspirert av idrettsforbundet og mange andre grasrot-organisasjoner i Norge, delvis inspirert av det franske kollektivet CHATONS (kollektiv av autonome, transparente, åpne, nøytrale og solidariske digitale tjenesteverter / hostere), og delvis av det internasjonale føderative kooperativet Co-op Cloud, hvor de nettopp samarbeider om utvikling og drift av en felles 'stack', som gjør det simpelt for de enkelte medlemsorganisasjonene å drifte og vedlikeholde sin lokale installasjon.

Diverse anbefalte lenker